Kronikk av Siri Jensen
Forslaget til omlegging av uføretrygden, framlagt i mai 2007, har møtt motstand. Landsmøtet i Handel og kontor, et kvinnedominert forbund med mange lavtlønte i belastende yrker, gikk høsten 2008 mot kutt i barnetillegget og levealdersjustering av uføretrygden og krevde at uførepensjonister fortsatt skulle skattes som pensjonister. LO-kongressen sluttet seg til disse punktene. Flere LO-avdelinger har gått sammen om å stille spørsmål til partiene om deres holdning til disse kravene før valget. Jeg vil her gå nærmere inn på systemomleggingen som er foreslått.
Utgangspunktet for forslaget til omlegging er ikke hensynet til de uføretrygdedes situasjon, på tross av at ca. ¼ regnes som levekårsfattige sammenliknet med 9 % i befolkningen som helhet. (1) Blant varig uføre er det ca. 20 % som mottar sosialhjelp, for midlertidig uføre hele 38 %. Det er særlig aleneboende uførepensjonister med minstepensjon som har det vanskelig (SSB, 2009). Dette forsterkes for grupper som lever på uføretrygd store deler av livet. Økning i uføretrygden ville være et viktig middel i kampen mot fattigdommen, men dette diskuteres ikke av utvalget.
I stedet bygger forslag fullt ut på arbeidslinjas ide om at trygdene må være lave for at folk, også uføre, skal "velge" å jobbe. Dette på tross av at erfaring viser at det er svært få som har mulighet til helt eller delvis å gå tilbake til jobb (bl.a. finnes det ikke arbeidsgivere som vil ansette folk med kroniske helseproblemer). Derfor må trygdene, i tråd med OECDs anbefalinger, snarere kuttes enn økes, særlig for de som bare har mulighet til en lavtlønt jobb. Dette er bakgrunnen for forslaget om drastisk kutt i barnetillegget for de fattigste, for kutt for deltidsansatte og for kutt i alderspensjonen for uføre gjennom levealderjustering.
Forslaget innebærer at varig uførepensjon og midlertidig uførestønad slås sammen til én samlet uførestønad, ikke lenger uførepensjon. Beregningen skal ikke lenger være knyttet til pensjonssystemet, men 66 % av inntekten de 3 beste av de 5 siste årene. Det skal innføres revurdering av arbeidsevnen med tidsbegrenset stønad som hovedprinsipp, selv om dette ikke skal gjelde for alle. NAVs arbeidsevnevurdering skal få en mer sentral rolle i forhold til legenes medisinske vurdering.
Med en slik omlegging kan høstens regjering oppnå tre ting på en gang:
1. I ly av omleggingen kan det gjennomføres kutt i trygden. Forslaget går ut på at økt skatt skal kompenseres for uføre med minstepensjon, men det er vanskelig å få oversikt over hva dette innebærer. Pensjonistskatten har mange komponenter, bl.a. skattefradrag, lavere trygdeavgift og skattebegrensningsregelen for lave inntekter, og det er uklart hva som skal kompenseres, hvordan og for hvem. På samme måte heter det at overgang til ny utregningsmåte i gjennomsnitt skal komme ut med ytelser omtrent som i dag, men det er også her uklart hva som vil skje for ulike grupper. Utvalget viser at en videreføring av dagens folketrygd vil slå bedre ut for enslige for inntekter opp til 260.000 kroner; kuttene vil altså ramme folk som ikke har noe å miste. Arne Byrkjeflot, LO Trondheim, har beregnet at en enslig minstepensjonist taper 17.000 netto i året, og at en må opp i en pensjon på 190.000 i året for å tjene på ny ordning. Videre vil systemomleggingen kunne bidra til å legitimere kutt, fordi ordningen sammenliknes – og dels harmoniseres - med andre stønader som utbetales over kortere tid og ikke med pensjon. Det gjelder både barnetillegget, og kutt i utbetaling til enslige (harmonisering av gifte og enslige skal skje ved at den økes noe for gifte og senkes noe for enslige). Opp mot dette er det viktig å holde fast ved at uføreytelser er noe folk skal leve med over lang tid og dermed stiller andre krav.
2. Svekking av uførestønadens legitimitet i befolkningen. Uføre blir nå stønadsmottakere og ikke lenger pensjonister, dette er ikke bare en språklig endring; det handler også om verdighet. En ordning med pålagte revurderinger av arbeidsevnen uavhengig av den enkeltes ønsker vil institusjonalisere mistillit til om uføretrygdede faktisk er verdige trengende. Kanskje burde de egentlig ha jobbet? Kombinert med framstillingen av uføretrygdede som en alvorlig trussel mot norsk økonomi, kan mistillit fra hjelpeapparatets bidra til å svekke uføretrygdens/stønadens legitimitet i befolkningen og bidra til stigmatisering. I stedet hadde det vært mulig å satse på at folk sjøl ønsker å jobbe – og lage ubyråkratiske ordninger for å kunne gå helt eller delvis tilbake til jobb når dette er aktuelt, dvs. når folk ønsker det og det finnes arbeidsgivere som tar imot dem..
3. Økt makt til NAV og svekking av uføretrygd som sosial rettighet. Økt vekt på arbeidsevnevurderinger vil gjøre søkere mer avhengig av saksbehandler. Allerede i dag føler mange seg mistenkeliggjort i møtet med NAV; en systemomlegging med innebygd mistillit vil bare forsterke dette. Dette står i motstrid til et likeverdig samarbeid med hjelpeapparatet og prinsippet om folks rett til å innflytelse over eget liv. Økt makt til hjelpeapparatet har både et klasse-, kjønns- og minoritetsperspektiv. Hyppige revurderinger vil gjøre det enda viktigere å kjenne kodene og kunne håndtere saksbehandlere, skjemaer og offentlige systemer; folk fra arbeiderklassen og minoritetsgrupper stiller allerede i utgangspunktet svakere. Lavstatusgrupper vil også ha mindre spillerom i møtet med hjelpeapparatet; undersøkelser viser at høystatuspersoner kan snakke mer, avbryte mer og vise mer sinne enn personer med lav status. (2) Erfaringen viser også at kvinner i større grad enn menn får tidsbegrenset uførestønad, to av tre på denne ordningen er kvinner. Dette skyldes at flere typiske kvinnelidelser ikke anerkjennes.
Dagens uførepensjonsordning er i hovedsak en god ordning med stor støtte i befolkningen, selv om det er behov for økning av ytelsene for de som har lav opptjening. Gjør derfor forsvar av uførepensjon til valgkampsak! De eneste som tjener på større usikkerhet om uføretrygden er forsikringsselskapene.
Noter:
1) Følgende levekårsproblemer var med i undersøkelsen SSB viser til: betalingsproblemer og subjektiv økonomi, mangel på goder, helsedeprivasjon (ikke råd til å gå til lege/tannlege), sosial ekskludering, organisasjonsdeltakelse, kronisk sykdom og boligproblemer (Normann 2009).
2) Dahlgren og Starrin 2004.